Gidder ikke, orker ikke, våger ikke...

Jeg skal innrømme at vekten "har gått til hodet" på meg...

Jeg beundrer de store damene, med godt humør og god humor, som ikke tar seg selv høytidelig men som våger å være den de er. For det er mange av dem. Men jeg er ikke der. Dessverre. Jeg vil helst stå i skyggen, gå stille i dørene, prøve å ikke vises så mye. For jeg er redd for andres tanker. Men jeg vet at det er i MITT HODE det sitter..

Lillebror går på fotball. Trening og kamp hver uke. Jeg elsker å være med, heie, rope, juble. Men jeg sender mest mannen. Ikke fordi jeg ikke gidder. Jeg orker ikke. Og det går som regel fint. Iallefall når mannen ikke jobber overtid. Men det hender jo, både titt og ofte, at han faktisk gjør. Da må jeg gå selv. Og jeg kvier meg.

Men nå skal det bli slutt på det!

Jeg vet jo at jeg ikke er kvitt "problemet" iløpet av ei uke eller to, prosessen tar tid. Men det er ikke bare vekten, helsen og kroppen det skal jobbes med - hodet skal også være med! Jeg skal denne høsten øve meg på å tenke gode tanker om meg selv, øve meg på å være den jeg er!

Og jeg begynner idag. For idag er det trening; første trening etter en lang sommerferie. Mannen jobber seint, så idag er det Lillebror og mamma som skal gå. Jeg gleder meg til å se en fornøyd Lillebror. Men jeg gruer meg også da..