Jeg må gi en stor takk til min mann. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe til ham, fordi jeg synes det er flaut. Flaut å være overvektig, og selv om det jo ikke er en hemmelighet akkurat, så tenker jeg at den blir mindre synlig om den ties ihjel. Men det gjør den jo ikke..
Så må jeg jo innrømme at det er flaut med alle disse mislykkede slankekurene bak meg! Hver gang har jeg kanskje tatt av 3-5 kilo. Hver gang har jeg brukt enormt mye penger på disse prosjektene. Hver gang har jeg gitt opp, tapt, ikke fullført. Hvor svak er man ikke da?!?
Da er det bedre å gråte bak smilet, late som man har det tipp topp!
Men jeg sa det til mannen. Eller, han oppdaget det jo selvsagt.. Og utviste stor forståelse.
Og nå er han min støttepartner. Som lager frokost til guttene, slik at jeg slipper. Handler brød og melk og slikt, sånn at jeg slipper å falle for en fristelse eller to i butikken.
I dag var svigerfar på besøk. Middagsbesøk. Og mannen laget middag og de spiste mens jeg var ute ett ærend. Da jeg kom hjem deltok jeg i middagen med å rydde av bordet og ta oppvasken. Og når mannen ikke lot seg affisere av det, så var det ingen andre som gjorde det heller.. :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar